The Mercy Brothers - Strange Adventure
Gibraltar Records
Rating: 9
Så veldig enkelt gjort, og så utrolig virkningsfullt! Dette er musikk for musikken og gledens skyld, uten noen uekte virkemidler utenom. Lite klang og fikse studioting, bare en gjeng med gode musikere som nyter å lage god musikk sammen. The Mercy Brothers debutplate er en samling gode låter med vanvittig elegant akustisk lyd, med sparsom og riktig instrumentering og sjelfulle vokale utskeielser.
Det er sjeldent å høre et så samspilt rootsrock-band. Som svinger og spiller så godt og hvor man også får følelsen av at det er gjort totalt live. Strange Adventure er ti smakfulle sanger i gammel tradisjon, litt rockenrållbluesgrassfunkcountry-blanding som fort setter det hvilende høyrebeinet i konstant trampemodus. Oppå det gyngende kompet ligger en tøff og rusten soulstemme, som tidvis minner om John Hiatt. Og til sammen blir dette et veldig coolt og nonchalant gjennomført album.
Plata ble spilt inn i Boston i april 2003 med Vidar Busk som gjesteartist, men det er ikke han som gjør dette til en utgivelse utenom det vanlige. Busken krydrer nok låtene flott, men det er i utgangspunktet samspillet og de gode låtene som utmerker seg her. De fleste komposisjonene er signert gitarist Mike Dinallo, men de har også tatt med en Blind Willie McTell-låt og en nydelig og fornyende versjon av gamle og utstpilte (trodde jeg ) Night Train to Memphis. Kassegitarlyden er utsøkt, og det svinger av gamle Radio King-medlemmet Dinallo. Når han i tillegg har en 100 prosent stødig rytmeseksjon i Paul Kochanski og Andy Plaisted bak seg, og Tim Kelly (dobro) og Tim Taylor (munnspill) som ekstra krydder, blir dette et produkt som burde løfte The Mercy Brothers opp til det stjerne-nivået de rettmessig hører hjemme.
48 år gamle Boston-bosatte Barrence Whitfield har stort volum, spennvidde og ekstatisk kontroll over stemmen, mens Michael Dinallo spiller gitarer akkurat tilbakelent nok til å fylle tomrommene. Vet ikke hvor mye elektrisk han gjør her, da det er vanskelig å skille hans partier fra Vidar Busk sine. Er et par steder hvor jeg mener å gjenkjenne spillestilen til herr Busk, men også han har jo vært nødt til å gjøre ting annerledes på denne plata enn på sine tidligere forskjellige epoker og spillestiler.
Myten rundt møtet mellom Mercy Brothers og Vidar Busk er at de traff hverandre i en hotell-lobby i Bergen, og over en kaffekopp oppsto kjemi som brakte Vidar Busk ut på Europa-turné med gutta. I et intervju sier Dinallo at å gå på gata i Norge sammen med Vidar, er som å vandre sammen med Eric Clapton i New York. Han er så cool og har så stor respekt at folk også tror at The Mercy Brothers er like coole. Men etter denne plata har coolheten til bandet ingenting med en norsk gitarist å gjøre. Dette fikser The Mercy Brothers helt på egenhånd, ved hjelp av en genuin forståelse for hva som er godt og ekte ved det å spille musikk. Dette er en plate jeg kommer til å hente fram igjen og igjen og igjen resten av mitt liv.
Roy Botten