Rundbrenner Records
* * * * *
Romeriksgruppa The Men They Couldnt Shaves nye cd (dobbel, no less!) er utgitt på Roy Bottens Rundbrenner Records og det er bare å ta av seg hatten for Bad Boy Botten. Det går lang tid mellom hver gang et lite undergrunnselskap legger så mye penger i en utgivelse som det må være gjort her. Og det er neppe profitt som er hovedmotivet bak, i så fall må Botten ha strøket på økonomistudiene.Og det er først og fremst den flotte innpakningen som imponerer. Cd-ene er pakket i en smakfull boks med et kunstverk av et teksthefte på intet mindre enn 76 sider i størrelse 25x12,5 cm! Dessuten er bildene i heftet verdt prisen alene.
Så hva med musikken? Joda, den holder mål den og. Vi snakker country av den mer alternative typen, mer Austin enn Nashville for å si det sånn. Selv kaller de det "Nordicana", altså en slags nordisk versjon av "Americana". Alle låter er originale, for det meste skrevet av Øyvind Mo Larsen (tekst) og Jan H Peeters (musikk). Og de har gjort et imponerende stykke arbeid. Jeg er spesielt imponert over Larsens tekster. Jeg vet ikke hvor Mr Larsen oppholder seg til daglig, men han skriver som om han skulle bodd hele livet i Texas. Tekstene er kjemisk frie for de klisjeene vi andre som ikke snakker cowboy til daglig lirer av oss når vi skriver låter. Og historiene har en ekthet og varme som er sjelden, uansett sjanger og utgangspunkt.
Musikalsk er det helt greit, ikke noe å hoppe i taket for, men heller ikke noe å sette fingeren på. Melodiene er enkle, men de fungerer bra sammen med tekstene. Og arrangementene er såpass gjennomtenkte at det aldri blir kjedelig.
Produksjonen er også upåklagelig. Roy Botten har stått for mye av innspillingen og dessuten miksingen i sitt vintage studio. Resten av låtene er spilt inn i Call Of The West, "a kabin on the outskirts of Halden".
Etter alt skrytet har jeg likevel et par ting å utsette på "Its Just Restlessness" også. For det første blir 30 låter i meste laget. Låtene mister noe av sin egenart når du må forholde deg til så mange på en gang. Du går litt lei underveis, selv om låtene er aldri så bra hver for seg. Det andre negative er Øyvind Mo Larsens norske engelskuttale. Han prøver så godt han kan og høres amerikansk ut, men får det ikke helt til. Når musikk, tekster og innpakning til de grader er så amerikansk merkes det ekstra godt at vokalisten ikke er innfødt amerikaner.
Dette er likevel, tross noen få innvendelser, en av de sterkeste norske americana unnskyld, NORDICANA-utgivelsene på lenge!
Arild Rønes