Jimi Lipponen & The Kummitusjuna: "Kesoil" GTE International * * * Dette bandet fra Finland har holdt det gående i ti års tid. Debutalbumet "My Way To Hell" kom i 2003 og denne her kom i 2006, men dumpa ned i ROCKs postkasse først nå. Gruppa sier sjøl at de spiller rockabilly/rock, men her er mye mer rock enn billy. Det er langt mellom Jimi Lipponen & The Kummitusjuna og The Barnshakers for å si det sånn. "Kesoil" inneholder 14 låter og en god del er covers. F.eks. Roy Orbisons "Mean Little Mama" og Dave Alvins "Goodbye Baby, So Long", men de er ikke redde for å covre også andre typer låter, som Anita Wards disco-hit fra 1979 "Ring My Bell" og The Rembrandts "I’ll Be There For You", mest kjent som kjenningsmelodien fra tv-serien "Friends". Av deres egne låter er det "Depression Boogie", en tøff, tradisjonell boogie-rock låt som stikker seg mest ut. En ok skive, men de store låtene mangler. Jon Møllhaug

Tilbake til anmeldelser 2009

Jimi Lipponen & Kummitusjuna - My Way To Hell GTE International Finske Jimi Lipponen & Kummitusjuna karakteriserer musikken sin som rock & roll, rockabilly, hellbilly, country og rhythm & booze. Bandet har gitt ut fem album, deriblant et med filmmusikk, og forteller at distribusjonen ”sucks” og er årsaken til at tilgjengeligheten til platene ikke er den beste (noe de fleste band lider under. red.anm). Jimi Lipponen & Kummitusjuna er inspirert av mange musikalske stiler og på My Way To Hell får vi 13 låter hvorav fem er covers. Bandet gjør versjoner av såpass forskjellige artister som AC/DC, David Allen Coe, Hanoi Rocks og Doc Pomus (Viva Las Vegas). AC/DCs Highway To Hell leveres i rockabilly/shuffle stil, men er ikke så energisk som originalen og gitarist Jimi Lipponen er lur nok til ikke å prøve å kopiere Angus Youngs gitarsolo. En artig variant er det likevel som sikkert løfter taket ”på lokalet” i Finland. Låta glir fint inn i helheten på skiva som grovt kan karakteriseres som en mellomting mellom the Stray Cats og AC/DC. Versjonen av David Allen Coes Drink My Wife Away er tradisjonell gråtkvalt country slik det låter av et relativt rått rockband som syns like synd på seg sjøl som Coe da han skrev historien om å drikke seg fra hus og hjem. Jimi Lipponen & Kummitusjuna klarer ikke å tilføre Viva Las Vegas noe nytt, men entusiasmen gjør at de kommer unna med det og wah-wah gitaren inni kompet er et fint krydder. Bandets egne Freeride åpner skiva og er den beste låta. En fengende rocker som med en gang befester inntrykket av et strait og kompetent rock’n’roll band. Jimi Lipponen er ingen gitarvirtuos, men kjenner sin begrensing og prøver ikke på noe han ikke får til. Noen av låtene skilter også med en del artige historier. For eksempel Is This Bar Movin? som er en slags country-rocker og handler rett og slett om å være drita full, og den sørgelige historien om fyren som er stolt av de nye kinnskjeggene sine og opplever marerittet når frisøren ved en feiltagelse fjerner dem og de ligger på gulvet. Akkompagnert av skikkelig boogie rock’n’roll (Brand New Sideburns). Å høre gjennom hele albumet på en gang blir likevel litt tungt. Stemningen og låtene blir litt ensformig i lengden og noen av låtene blir litt ”enkle”. Porsjoneres det i fire-fem låter om gangen er det helt ålreit, og live er dette sikkert festlig. Dag Bøgeberg

Tilbake