Gruppa ble startet som en mer tradisjonell Southern Gospel-gruppe i 1963 av gospelveteranen Jake Hess. Fra originalbesetningen den gang er det kun én som har holdt ut helt fram til i dag, den nå 81-årige Armond Morales. Jeg nøler ikke med å si det: Her snakker vi om en bassanger av Guds nåde. Stemmen har holdt seg i meget god skikk. Det beviste han i Oslo lørdag.

I 2010 ble nåværende inkarnasjon av The Imperials dannet. Foruten Armond Morales består gruppa i dag av Dave Will (baryton – tidligere med i The Imperials i perioden 1976-99), Paul Smith (tenor/solist – var tidligere med i perioden 1981-85) og nykommeren Rick Evans (for det meste solist). Av disse er det kun Armond som har sunget sammen med Elvis på plate og på konsert. The Imperials’ samarbeid med Elvis strakk seg over perioden 1966 til 1973.

The Imperials har hatt 31 forskjellige besetninger siden starten, stort sett alltid med Armond trygt plassert på ytterste høyre flanke. De kaller seg nå The Classic Imperials for å markere at tre av medlemmene kan skilte med en voksen fortid og fartstid i gruppa. I løpet av de snart 50 åra som har gått siden platedebuten, har The Imperials gitt ut i alt 45 studio-/konsertalbum og flere samlealbum. I perioden 1975 til 1981 vant de fire Grammys, altså én Grammy mer enn Elvis. Sånn kan det gå.

Konserten i Oslo åpnet med Armond Morales i en solistrolle på den amerikanske vekkelsessangen "How Great Thou Art". Paul Smith trakterte ved denne anledning piano. "How Great Thou Art" var en av de aller mest kjente sangene til Elvis med Imperial-backing. Dette lovet godt! Umiddelbart hørte vi at stemmene og harmoniene satt som et skudd.

Et stort orkester tok seg av akkompagneringa fra og med andre låt og ut konserten – eneste nedtur var at kompet lå på boks, og en litt vrang musikkboks attpåtil. Men hva tåler man ikke når stemmene og framføringa er på dette nivå? Her kom sangen fra fire varme hjerter rett til hjertet på et publikum bestående av noen hundre sjeler som fylte det store menighetslokalet bare sånn circa halvveis.

The Imperials begynte som nevnt som en tradisjonell Southern Gospel-gruppe midt på 1960-tallet. Vi snakker her om en form for hvit bedehussang med særlig sterke røtter i det amerikanske bibelbeltet, og da særlig i sørstatene. Elvis var en av flere rockepionerer som vokste opp med denne musikken, og gjemte den tett til hjertet. Fra 1970-tallet ble The Imperials revet med av eksplosjonen som fikk betegnelsen "Christian Contemporary Music" (CCM), en pop/rock-eksplosjon på kristelig mark med folk som Larry Norman, Barry McGuire, Keith Green og Randy Stonehill i front. Også Elvis ble sterkt grepet av den samme musikken – noe man skjønner av hans tredje og siste gospelalbum, "He Touched Me" fra 1972, der han tolker flere nyere kristenlåter han hadde plukket opp via The Imperials.

Både "He Touched Me" og "Why Me, Lord?" fra denne perioden fikk vi høre denne kvelden; sistnevnte Kris Kristoffersen-låt sågar kun med pianoakkompagnement og med den svenske gospelsangeren, og nær venn av The Imperials, Kjell Samuelson som gjesteartist. Ellers var det et bredt utvalg av de mest kjente Imperials-låtene som fylte konserten. De største utropstegn satte jeg ved framføringen av "The Trumpet of Jesus" (fra 1981) og "Let The Wind Blow" (fra 1985) – og ved sangen de har avsluttet sine konserter med gjennom de siste 32 år: "That Good Ol' Gospel Ship".

Det ble en fin kveld i Filadelfia – en vrang musikkboks til tross. The Classic Imperials tar seg ikke mer høytidelig enn at de gjerne slår av en prat med publikum etter konserten. Det er alltid hyggelig å kunne takke musikerne pent i hånden for konserten når det hele er over.

Steinar Glimsdal – tekst og foto