HVEM: Imelda May (IRL)
HVOR: Parkteatret, Oslo NÅR: Torsdag 28. april 2011 Et nær fullsatt Parkteatret hadde høye forventninger til vår tids rockabilly-dronning Dublins store datter Imelda Mary Higham, kjent som Imelda May forventninger som etter stemningen i salen å dømme, ble innfridd med glans. Dama har tre album i lomma og de to siste, "Love Tattoo" og "Mayhem", har begge i ukevis toppet salgslistene i hjemlandet Irland. En slappete ståbass drar i gang "Pulling the Rug", åpningskuttet fra ny-plata "Mayhem", og en konsert med en skikkelig lapskaus av musikalske stilarter er i gang. Selvsagt framføres det rockabilly, men store doser bluesete billy, pop-a-billy, gospelinspirert, countrytendenser, jazzaktig og tilløp til ska serveres med den største selvfølgelighet av et suverent bra band med Imeldas ektefelle og norgesvenn Darrel Higham som musikalsk overhode og gitarist. Ute til høyre på scena står multiinstrumentalist Dave Priseman og spiller el- og akustisk gitar, diverse trompeter og percussion. Mannen gjør dermed sitt til at Imelda Mays musikk tilføres litt uvante lyder i rockabillysammenheng og trompetspillet, særlig på "Inside Out", gjorde at det skled over i lett offbeat ska-terreng. Ekteparet Imelda og Darrel er et stilig par. Far sjøl med hvite seilerbukser under en Gretsch White Falcon. Han spiller med råere lyd enn før og serverer en mengde bra gitarsoloer, men du kunne gjerne brisket deg mer fram på scenekanten. Musikalsk er det mer enn tøft nok. Det ble krydret med en og annen kjent cover innimellom og eksempelvis "Train Kept A-Rollin" svingte som rakkern med gitarlyden oppfunnet av Paul Burlison. Et lite ankepunkt fra undertegnede spesielt i den første halve timen etter hver raske låt der stemningen steg flere hakk fikk vi to-tre midtempo låter istedenfor å kjøre på med et par raske til for så å roe ned. Dette tenkte jeg mindre på etter hvert og at volumet ble skrudd opp hadde kanskje litt å si, tøffere ble det hvertfall. Imelda May er en selvsikker vokalist. To ganger skled det ut i solosang som utviklet seg til scene/svar-fra-salen og for én gang skyld var det veldig bra, bluesete gospelmelodi, godt innøvd, humor og lett og få publikum med på.
Hovedsettet varte bare en snau time og ble rundet av med "Johnny Got a Boom Boom" som Imelda dedikerte til gjengen fra Wild Bunch RocknRoll Club som stod framme ved scenekanten. Som ekstranumre fikk vi en rå "Tainted Love", før nevnte "Inside Out" før en svært spretten "My Baby Left Me", på ærbødig vis, avsluttet en bra konsert.
|
|
Imelda Clabby: "No Turning Back"
Foot Tapping Records * * * * 
Imelda Clabby kommer fra Irland og hun er gift med Darrel Higham.
Imelda kan høres her og der på flere av Darrels plater, hun har
turnert Irland med bl.a. Stones-gitarist Ronnie Wood og her er hun
altså med egen fullspiller. Ektemann Darrel spiller gitar og bidrar
sammen med et kompetent knippe musikere til at "No Turning Back" er
blitt ei helt ålreit rockabillyplate med et par unødvendige hoppe-over-låter. For eksempel utspilte "End Of The World". Imeldas stemme
kan minne litt om Bonnie Raitt og her er i all hovedsak midtempo og
behagelig svingende rockabilly. Musikerne er som sagt gode og de
ganske kjente låtene kler disse arrangementene, som krydres med en og
annen honkete saks og en røykfylt jazztrompet, godt. Darrel Higham
holder som vanlig høy klasse og preger mye av cdn med flott
gitararbeid. Imelda er innom både blues, pop og gospel og
rockabillyversjonen av Elmore James "Cry For Me Baby" med fuzzete
bluesgitar er knall.
|