Empty Bottles Broken Hearts: "How Can You Be So Close (And So Far Away)" 3-spors 45rpm vinylsingel A55 Records * * * * Bergens moderne countryryttere fortsetter ufortrødent med å rendyrke sin forkjærlighet for 50- og 60-talls honky tonk. Og med låter vi ikke har hørt før, fordi Empty Bottles Broken Hearts skriver alt materiale sjøl, låter det tipp topp moderne 2012. Dette er gruppas tredje vinylsingel siden debuten "Stone Cold Mountain" i 2008 ("I Fall Apart" kom i 2010) og siden planen er å gi ut én singel for hvert gruppemedlem gjenstår fire singler. Og blir fortsettelsen like bra som her, er det bare å glede seg. Men nå altså, er det "How Can You Be So Close (And So Far Away)" som gjelder og det vispeslentrer deilig i vei. Vokalist Agnes Maria Rokkan synger i tradisjonen etter Loretta Lynn og Kitty Wells og høres ut som jenta borti veien som tilfeldigvis er i et band. Akkurat slik tradisjonen ofte er i den folkelige countrymusikken – "den med tre akkorder, steelgitar, knuste hjerter og tomme flasker", som det står i skrivet som følger med platen. Alle ingrediensene er på plass; twangy el-gitar, lap steel og ei fele jeg gjerne skulle hatt lenger fram i miksen. "The Strip" girer ned og den halvsakte honky tonk-låta synges av en av gruppas mannlige medlemmer (fire av dem står oppført med vokal), Vegard Urne. Lurt å variere, da blir det ikke ensformig for oss som skal høre på. Vemodig og fint og Agnes Maria Rokkans harmonisang sender i et glimt tankene til Gram Parsons og Emmylou Harris. Og når platens avslutning "Ann Marie" setter i gang får jeg Gram Parsons og Emmylou Harris midt i fleisen. Det er skummelt likt både lyd- og stemningsmessig. Denne hadde Gram glatt tatt med på "GP". Empty Bottles Broken Hearts skriver bra låter som framføres kontrollert og de prøver ikke på noe de ikke klarer. Innen countrymusikken finnes kanskje de mest lekne og teknisk beste instrumentalistene i populærmusikken og neste gang ønsker vi oss at de leker seg litt mer, er litt mer løsslupne og skrur litt tøffere lyd. Dag Bøgeberg

Tilbake til anmeldelser 2012

Empty Bottles Broken Hearts: "Here’s Empty Bottles Broken Hearts" Big Dipper Records * * * Empty Bottles Broken Hearts (EBBH) kommer fra Bergen og dette er den fem mann og to damer store gruppas debutalbum. De spiller country etter den gamle skolen og lister eviggrønne helter som Kitty Wells, Hank Williams og Buck Owens som de største inspirasjonskildene. Med det stiger denne lytterens forventninger, men også en viss skepsis melder seg. Disse inspirasjonskildene har fulgt meg i 40 år og følgelig har jeg et sterkt og inderlig forhold til Hank og Buck. EBBH skal ha all honnør for ikke å plukke låter fra heltene, men skrive sine egne. Alle platens ti låter er originaler og må tåle og måles opp mot Hank og Buck. Det er selvfølgelig for tøft, dessuten holder ikke musikerne i EBBH samme nivå som Hank og Bucks band. Eksempelvis den gnikkende fela som ikke gnikker så intenst, eller den spisse el-gitaren som faller gjennom hvis man sammenligner med Don Rich. Platen er spilt inn og produsert i Norge og, brutalt ærlig, det høres. Når det er sagt og vi legger bort Hank og Buck så har EBBH klart å få til et eget uttrykk, det er en egen lyd i gruppa jeg kjenner igjen blant hundrevis av låter på min iPod. Dessuten står låtene seg godt etter mange lyttinger. EBBH er dønn ærlige og stikker seg godt ut i den norske country-"floraen". Men noen måneders engasjement i en honky tonk deep in the heart of somewhere in the USA hadde nok gjort underverker. EBBH opptrådte nylig på Norwegian Wood festivalen. Dag Bøgeberg

Tilbake til anmeldelser 2011