Boppin Pete & Big Bang
Boppin Pete er veteran i finsk rockabilly med over 25 års fartstid. Han ga på begynnelsen av 80-tallet ut flere skiver med sin Boppin Pete Trio i samarbeid med Finlands svar på Sam Phillips, Johnny Flight. Etter 1985 har det vært stille på platefronten, men han har hele tiden vært en aktiv live-artist. For et par år siden gjennopptok han samarbeidet med Johnny Flight, som hadde bygd studio hjemme i stua. De skrev et knippe låter sammen og resultatet er foreløpig det man i vinyl-alderen ville ha kalt en LP og to EPer. Disse har ROCK fått tilsendt og dette er hva de inneholder:
Boppin Pete & The Big Bang - Symphony No. 451 In F-flat
The Fool Music
Rating: 8
Til tross for navnet er dette ren rockabilly av det mer moderne slaget. Boppin Pete er en utrolig dyktig og oppfinnsom gitarist. Det kan nesten bli litt for oppfinnsomt til tider, men for all del, dette er meget bra.
CDen inneholder fire låter, det som i gamle dager het EP. To av låtene, "Miss Pearl" og "Rocket 88", er covere. Boppin Pete & The Big Bang klarer å gjøre låtene til sine egne uten at de beveger seg alt for langt fra originalene. Det er likevel deres to egne låter som fenger mest. "The Phoenix" er en mid-tempo rockabilly låt med smakfull gitar og noe så uventet som en tribute til forfatteren Ray Bradbury og hans bok "Fahrenheit 451". "Red Hot Ribs" er mer frenetisk hva tempo angår - skikkelig tøff sak.
Boppin Pete & The Big Bang - Thunder Moon (A Little Bit Of History Repeating)
The Fool Music
Rating: 6
På denne EP-CDen har Boppin Pete beveget seg litt bort fra rockabilly og mer mot Americana-terreng. Også her har to covere og to originale låter fått plass. Det begynner og avslutter med deres egne "Thunder Moon" i to forskjellige versjoner. Første med skikkelig twangy-gitar. Det høres ut som Johnny Cash & The Tennesee Three, forsterket med Duane Eddy. Den andre versjonen er akustisk country blues, og får du ikke "cowboys rundt leirbålet-følelsen" av denne har du sett for få western filmer. Stemningsfull, men litt kjedelig.
"History Repeating" er skrevet av Alex Gifford og minner veldig om Shirley Basseys "Goldfinger" fra James Bond filmen med samme navn. (Alex Gifford er med i gruppa Propellerheads og de spilte inn "History Repeating" med nettopp Shirley Bassey på vokal i 1997. Gifford har også spilt i band med blant andre J.J. Burnel fra the Stranglers.)
Har i tidligere anmeldelser ikke lagt skjul på at jeg misliker "Sleepwalk" sterkt. Verken Stray Cats, Danny Gatton eller Built For Speed har klart å få meg til å like den låta. "Nei, ikke han også!", var det første jeg tenkte da jeg så at også Boppin Pete hadde spilt inn dette marerittet av en ihjelspilt instrumental-låt. Men undrenes tid er ikke forbi, jeg liker Boppin Petes versjon.
Boppin Pete & The Big Bang - Thunder Moon
The Fool Music
Rating: 7
Full-lengdern åpner med en låt som også finnes på "Symphony..."-EPen, men her i en annen versjon. Denne går litt fortere, men det er mer trøkk i EPversjonen.
"Thunder Moon" er også i en annen versjon enn på EPen. Denne går litt saktere, men er ellers ganske lik. "Angel and the Snake" er tradisjonell blues. Kunne like gjerne vært spilt inn i Chicago på 50-tallet av Howlin Wolf dette. Boppin Pete høres også ut som Howlin Wolf når han synger.
"Red Spot Duke" minner om Gene Vincent med visper på trommene og gitarspill innspirert av Cliff Gallup. På "Towards The West" beveger de seg mer i Johnny Cash land, og med musikalske referanser til "Folsom Prison Blues", "(Ghost) Riders In The Sky", "Bonanza" osv. Låta avsluttes i "La Bamba" takt, og det er mange artige detaljer her. Dessverre trekker finsk engelsk-uttale ned.
"Old Rover" er en Chris Isaak-aktig ballade, som aldri blir særlig spennede. "Hemp Heart Candle" er blues-a-billy, som minner om Paladins mens de fortsatt spilte inn interessante låter. "Mad Cow" er nesten jump blues og svinger som fy, mens "Rain Or Shine" er BB King inspirert blues. Hvem som er inspirasjonen bak "Crusaders" er vanskelig å si, men godeste Bo Diddley spøker i bakgrunnen. Albumet rundes av med "Rain Valley Boogie", som minner om Booker T & The MGs. Instrumental soul, med masse orgel.
En litt for variert plate dette. Det spriker stilmessig. Og til tross for at bandet behersker alle stilarter, hadde de tjent på å begrense seg. Det er liten tvil om at Boppin Pete er en dyktig sanger, låtskriver og ikke minst gitarist. Bandet er det heller ingen ting å si på. Men det er litt for tydelig hvem som er inspirasjonskildene bak de forskjellige låtene, for lite Boppin Pete for å si det sånn.
Oppsumering
Boppin Pete og hans medmusikanter er dyktige i sitt fag. De behersker såvel country som blues, men det er når de spiller rockabilly at de virkelig har noe å fare med. De kan sin blues og sin country, men det blir sjelden mer enn en kopi av andre artister. Det er på rockabilly-låtene at de virkelig har et eget uttrykk. Det er også der Boppin Petes oppfinnsomme gitarspill kommer til sin rett.
Lydmessig er platene en fryd å høre på. Johnny Flights hjemmestudio er nok av den mer velutstyrte sorten. Dette kan måle seg med proffesjonelle studioer.
Arild Rønes