Av Tor Arne Petzold

Onsdag den 13.3.
Ramla inn til Austin rundt midnatt og første dag av byens abnorme musikkfestival SXSW (South by Southwest). Hundrevis av konserter fram til søndagen. Man kjøper et festival pass og turer rundt som man vil. Eller, man gir f*** i hele festivalen og holder seg til de like mange NOT SXSW konsertene som holdes. Et flertall av disse er attpåtil gratiskonserter. OG, ikke minst, my kinda music er oftere representert her og spillestedene er blant de cooleste du kan tenke deg.

Allright. Jeg dro fra flyplassen og hjem til Jonny - kompisen - som jeg skulle bo hos. Glemte alt som het konserter og vi ble sittende å skumme innpå Rebel Yell og Tecate (bourbon whisky og mexican beer for de ikke innvidde) til langt utpå morgenkvisten.

Torsdag den 14.3.
På Texas Cafe (i konsertreferater i tidligere nummer av ROCK het dette stedet Under The Sun) startet Earle Poole Ball showet med trivelig R&R og country mens sola skinte fra en blue, blue Texas sky. Deretter gikk det slag i slag med en kjempekonsert med good 'ol Two Hoots & A Holler. Deres versjon av slageren Love Me var nesten verd turen alene. Supert band med en eminent frontmann og til glede for nye lyttere: Deres første, gamle og eneste CD er nå nyutgitt.

Casey Sisters var neste og også jentene låt flott. Særlig de nye låtene satt som et skudd og vi kan bare glede oss til deres nye skive.

Cave Catt Sammy... Hva kan jeg si, et fantastisk band. Spilleglede, trøkk og en tilstedeværelse som er gull verd. Bassisten/vokalisten er et funn og låtene, egne som covers, ditto. Tror den ene låta het Jumpin' Jack og må ha vært ment som en tribute til Gene Vincents første bassist. Deres versjon av Jerry Reeds Your Money Makes You Purty var en annen høydare. Rockabilly, Bill Haley låter, nært jazz, alt var knall saker.

Git var neste band, vi gikk. Ikke noe vondt sagt, kjenner ikke bandet i det hele tatt jeg, men James Intveld spilte inne på The Continental Club. Bort fra varmen litt, det kunne ikke skade. Blir noen perler i panna i varmen. For en konsert, mannen er Gud så det holder. Låter fra hans CD's låter enda bedre live og det sier ikke lite. Kjempestemme og bra presens on stage. Tett backingband (om enn en pick up variant) og publikum.

Tilbake på Texas Cafe en times tid senere ble det et møte med Nick Curran og denne unge blueskjempen levde godt opp til kvaliteten på sine to CD skiver. Synger, som tidligere nevnt, som en Howlin' Wolf denne lille karen. The Paladins var next up og vi skulle definitivt ha blitt værende. Ei så, vi måtte gi tapt og gikk, og i følge alle vi møtte dagen derpå, gikk vi glipp av en killerkonsert. Tror dem så gjerne.

Fredag den 15.3.
Oi, denne dagen VET jeg at jeg gikk glipp av store greier, men skal forbigå det i stillhet... Fikk allikevel sett deler av et solid sett med honky tonk fra Roger Wallace. Satte oss ned i gresset mens James Intveld nok en gang leverte, tenkte at han allikevel ikke kunne matche gårsdagens konsert her ute i friluft, men trivelig var det. Vi ble sittende i gresset også under Bill Kirchen & Too Much Fun (with Chris Gaffney) sin konsert. Tett med folk og en tett og flott konsert også. Bill er the real deal.

Senere samme kveld stakk vi avgårde til en utendørs konsert med Chicago's very own Anna Fermin & Trigger Gospel. Jenta synger supert og leverer sammen med sitt utmerkede band noen knall låter. Tidvis ganske utypisk det meste du har hørt, med sine uvanlige vendinger og temposkifter, men vi befinner oss i country bag'en allikevel. Gitaristen var, som en venninne ikke så pent sa det: laaangt bedre å høre på enn å se på! En eminent gitarist (og sikkert ikke mindre å se på enn undertegnede!). Konserten ble dog rimelig ødelagt av en særdeles vemmelig vind (en de må ha tatt med seg fra Chicago).

Vi hadde fått hyggelig besøk under konserten med Anna og satset videre på en kveld med sikker trivsel. Dro på Saxon for å sikre oss nettopp det. Stephen Bruton skulle opptre der og jeg hadde sett Stephens show tidligere, på Seljord, og da også fungert som sjåfør for mannen. Alt lå an til nok en god kveld.

Denne kvelden oppfant imidlertid karen funk musikken igjen... Fy faen så jævlig det var! Ikke bare hoppet han over nært alle sine knall låter, men funka opp alt med et band som, uten å trekke en millimeter for deres dyktighet, fikk alt til å stinke i mine ører. Får skylde på Stephen for det.

Lørdag den 16.3.
Gikk glipp av: Cornell Hurd, Bill Kirchen, Karen Poston, Marti Brom, Wayne Hancock, Ponty Bone med fler på Texically, men etter at nok annen morro og ikke minst litt søvn var fordøyd, kom vi oss ut også denne dagen. Et par låter med Wayne ”The Train” Hancock og konsertene med Anna Fermin's Trigger Gospel og James Hand, sistnevte et ukjent navn for undertegnede.

Anna låt mye bedre ute i Texas Cafe's bakgård og fikk solid respons fra publikum, James Hand likeså. James så ut som en litt eldre, noe sunnere, Ray Condo (kanadisk villmann!) og spilte klassisk honky-tonk, close enough for rockabilly, og ballader. Egne killers og Hank Williams og Bobby Helms låter for å gi noen eksempler. Jeg skal skaffe meg alt denne karen har gitt ut, period.

Noe senere, samme kveld: Nok et show med Anna som satt flott, men før hun kom uttpå: Jim & Jennifer & The Pinetop Boys. Wow... Et bluegrass band. Jeg ble nesten redd da jeg så dem. De så ut til å komme fra de dype skogene og virket bare så alvorlige der de entret scenen. Hadde det ikke vært for et stort smil og skinnende øyne på jenta og et par øl foran hennes vokal-makker på scenen hadde jeg vel trodd de var gale der de dro igang med en dypt religiøs låt om syndere. Ok, de hadde altså humor på det og det låt så vanvittig bra. Fra ståbass, mandolin, fele og gitar til harmoni vokaler som bare må oppleves. Ingen bluegrass band i hele verden kan matche seg med dette. Banna bein.

Så gikk ferden videre til Vegas....