|
Roy Rogers & The Delta Rhythm Kings
Muddy Waters, Oslo - 10. juli 2001 Den avdøde blueslegenden John Lee Hooker kalte ham verdens beste slide-gitarist. Og det skjønner jeg godt, for maken til forrykende gitarspilling er det lenge mellom hver gang man opplever. Californiamannen Roy Rogers (oppkalt etter cowboystjerna) har vært i Norge tidligere og denne gangen hadde han satt av en hel uke her i landet. Han hadde bl.a. spilt på Kongsberg Jazzfestival før han besøkte Muddy Waters i Oslo. Programmet til gutta er strengt, for allerede den 12. juli skulle Roy Rogers & The Delta Rhythm Kings stille på scenen i Ottawa, Canada. Roy Rogers ble oppdaget av John Lee Hooker i 1980 og var med i Hookers Coast to Coast Band i fire år. Han har operert i lag med en drøss store stjerner som f.eks. Keith Richards, Albert Collins og Bonnie Raitt i tillegg til at han er ettertraktet som produsent. Har bl.a. produsert fire skiver med John Lee Hooker, deriblant The Healer som ble belønnet med en Grammy da den kom ut. Roy Rogers har gitt ut et titalls plater under eget navn. Han skriver de fleste sangene selv og han legger ikke skjul på at Elmore James er en stor inspirasjonskilde. Debutplaten hans, Chops Not Chaps, ble nominert til årets beste tradisjonelle blues-LP i kåringen WC Handy Awards. Roy Rogers & The Delta Rhythm Kings kom på scenen klokka 22.30 foran et fullsatt Muddy Waters. Jeg må si at det er lenge siden jeg har fått slikt hakaslepp. For makan til syk åpning. Mannen bare dro i gang det mest overveldende gitarspillet undertegnede har vært vitne til på så nært hold. Roy Rogers behandlet den lille Martin New Yorker-gitaren som om den var en del av hans egen kropp med sterktkløende røde hunder! The Delta Rhythm Kings holdt kjeft i noen minutter mens Roy Rogers spilte seg varm, før de hang seg på. Trommeslageren og bassisten er ikke like tradisjonelle bluesgutter slik som Roy Rogers selv. Det var en del jazzete backing som irriterte en del. Det var innimellom vanskelig for dem å spille rett fram uten fiksfakserier. Dette gjaldt særlig trommeslageren. Roy Rogers vekslet mellom akustisk gitar, elektrisk gitar ('57 lysegul Fender Stratocaster) og 12-strengs dobro. Musikken varierte fra uptempo Elmore James-aktig blues, countryblues der Roy ofte spilte alene, litt røffere rhythm'n'blues og til nesten Little Feat-aktige låter. Hele tiden med det vannvittige gitarspillet og venstrehånda som levde sitt utrolige liv på gitarhalsen som det altoverskyggende. Han snakket naturlig nok en del om John Lee Hooker og det var vanskelig for ham å huske og si "was" isteden for "is". Ramblin' On My Mind (?) var låten de hadde pleid å åpne konsertene med og denne ble dedikert til Hooker. Her leverte Roy Rogers en helt fantastisk gitarsolo. Mot slutten av konserten dro mannen fram en '58 Gibson Les Paul Jr gitar. Et instrument hvertfall jeg ikke har sett før. Slike gitarer er nok ikke vanlig andre steder heller for Roy Rogers fortalte at både Steve Ray og Jimmie Vaughan uavhengig av hverandre hadde spurt om å få prøve gitaren. Det var en og en halv times bluesgitarleksjon med en forrykende lærer. Gutta ble selvfølgelig klappet inn til ekstranummer og vi fikk Baby Please Don't Go. Takk. Dag Bøgeberg |