Ronnie Haig: Still Kickin' Butt!!!
RadioActivE Gold Music
Ronnie Haig er en veteranrocker fra Indiana. Han ble født i 1939 og begynte å spille gitar da han var seks år. Ronnie spilte sin første konsert 16 år gammel og i 1957 kjøpte han seg en Gibson ES295 som han fortsatt spiller på. Han gjorde innspillinger i Chess Studio i Chicago, gav ut fire singler på Note Records og senere på ABC-Paramount og han er en stor fan av Chuck Berry og Little Richard.
Ronnie Haig ble rammet av en bensykdom og er ute av stand til å opptre, noe han fortsatt drømmer om. Han livnærer seg som forretningsmann og da Dave Justis spurte om han ville spille inn plate var ikke Ronnie vond å be.
Still Kickin Butt!!! har Ronnie Haig spilt inn i sitt hjemmestudio og er mannens første fulltidsalbum. Skiva inneholder 22 låter, alle skrevet av Haig. Det er fortsatt liv i den gamle gubben og hans Gibson ES295 selv om noen av låtene blir vel nostalgiske. I tillegg til låtene er det gitarspillet og sangstemmen som gjør denne skiva, for backingen besørges av rytmebokser og alskens ruskete bokskomp. Dette gjør at danskebåten og bulgarske dansebandduoer renner denne anmelderen i hug. Hvorfor har ingen huket tak i en bassist og en trommeslager til mannen? Ronnie Haig fortjener nemlig det. For hvis vi glemmer lyden og sjelløsheten i kompet er det mange ting å glede seg over.
Skiva starter med Didn't You Hear Me Calling Baby, et slags svar til reaksjonene som kom etter den første singelen Don't You Hear Me Calling, Note 10010 (1958), som mange mente inneholdt slibrige ord i teksten og han ble anklaget for å være en notorisk grisegutt mange år før the Kingsmen tjente penger på denslags. Og låter som I Don't Drive No Cadillac, The Phantom Band og The Wrong Side Of Town viser at Ronnie Haig fortsatt kan rocke, og på You Made A Promise To Me får vi gråtkvalt country og When Doo Wop Was Young hyller sanggruppene som sang på gatehjørner og t-banestasjoner en gang for lenge siden.
Alt i alt et album som viser at Ronnie Haig etter alle disse åra fortsatt er en rocker, og hadde det vært en bassist og aggresiv trommis med så hadde skiva også fortjent tittelen, Still Kickin Butt!!!.
Dag Bøgeberg