Av Tor Arne Petzold

Det er ikke få versjoner av historien om The Phantoms kult klassiske singel «Love Me / Whisper Your Love» som har versert. Et utall rykter har blitt spredd via bootleg utgivelser og oss rockefans imellom. Min versjon av historien er bygget på de historiene The Phantom selv har fortalt til pressen, og en smule fantasi... Men først, til deg som aldri har hørt disse låtene: Jeg foreslår at du ringer din lokale plate pusher. Disse to låtene jeg er i ferd med a vie mektig spalteplass i ROCK må høres for å bli trodd. Ingen rocker må gå i graven uten å ha hatt denne singelen i samlinga!

The Phantoms egentlige navn var ikke, som det er blitt påstått, Nick Todd. Det var Jerry Lott (eg. Lottis), men i 1956 tok han selv navnet Marty Lott. Så om du har lest at han het Alton, eller noe annet, glem det. Sikkert er det i hvert fall at han spilte inn sin ene, og muligens uoppfølgelige, singel sommeren 1958 i the Gulf Coast Studio i Mobile, Alabama (et stedsnavn som burde være kjent for de fleste via Curtis Gordons klassiker ved samme navn). Bekreftet er det også at skiva først ble utgitt to år senere og at mannen som sørget for dette var en av 50-tallets store stjerner.

Vår mann - nemlig, Pat Boone! Denne karen hadde antakeligvis god kontakt med en lokal spåkone. En som kunne forutsi at navnet Pat Boone en dag ville bli et gjengs skjellsord blant rockefans verden over. Det var derfor han gjorde det, fikk utgitt «Love Me» mener jeg. Det er ikke lett å mislike en kar som har gjort noe så stort. Selv kaller jeg aldri glatte typer jeg ikke liker trynet på for Pat Boone. Og min ros til Mr. Clean stopper ikke her, neida, mannen fikk ikke bare skiva utgitt, men gav oss også noe av mystikken rundt The Phantom, ved å foreslå navnet og ikke minst masken han skulle komme til å bruke i tiden rundt sitt ene plateslepp.

Marty Lott.

Nå vet du hvem Marty Lott - aka The Phantom - er og hvilke to låter han spilte inn, hvor dette ble gjort, og gitt ut takket være hvem. Da gjenstår det bare å komme under huden på mannen. I et intervju med bladet Kicks i 1982 forteller Marty litt om sin fortid, men mest om hvordan han hadde det der og da. Etter å ha kjørt av veien en natt i 1966 ble han lammet fra halsen og ned, og avhengig av hjelp til det meste, men med drømmene om å spille igjen intakt. Så også drømmene om unge kvinner. Det som allikevel overrasket mest var at det virket som om han nå i ettertid ikke forstod villskapen i sitt eget stykke vinyl historie. Mannen forteller om sitt ønske om å spille på the oldies circuit (Lollipop på amerikansk) og lignende, men hva som fikk ham til å begå «Love Me», en regntung og skremmende natt i 1958, får vi ikke vite noe om i dette intervjuet. Et tips fra samme blad (Kicks nr. 3) får meg til a grave dypt i R&R fanzine samlinga og finner New Kommotion nr. 24, fra ca. 1980. Her er et intervju med Marty gjort av Derek Glenister, og det som nå følger er essensen i historien, med mine fratrekk og tillegg.

Marty Lott ble født 30. januar 1938 i Pritchard, Alabama, og hans egentlige navn skal være Jerry Lottis. Selv vil jeg konsekvent kalle ham Marty videre i denne storyen. Foreldrene hans het Bertha og Willie og var vanlige lønnsslaver. Tidlig på 1940-tallet flyttet familien til Martys besteforeldre i Mississippi, men bygde snart et eget hus i Green County, Leaksville. Her bor Marty den dag i dag. Gutten fikk tidlig interesse for musikk, moren spilte litt gitar og også andre familiemedlemmer klunket litt i festlig lag. Sjøl startet Marty opp med trompet, som han lærte å spille på gehør.

En annen interesse i guttedagene var fotball. Musiker- og fotball stjerne - ingen utypisk guttedrøm. Rundt 1953 var han i hvert fall ivrig nok til å spille musikk i helgene, og hadde fast engasjement i en møbelforretning(!). Frem til nå hadde country musikken vært det store for ham, toppet av helten Hank Williams, men det var ikke før han tre år senere, da han som 18-åring også sluttet skolen, at han virkelig følte at han hadde "sett lyset" - Elvis Presley.

Han timet imidlertid tingene dårlig, for samme år ble han innrullert i The US Navy, med to år i uniform foran seg. Dette hindret ham likevel ikke fra å opptre, han spilte ofte når han hadde perm og det var nettopp Elvis han imiterte og parodierte fra scenen. Marty var stasjonert i Long Beach, California og opptrådte i nærheten av basen, på et lite sted kalt Signal Hill. I 1958 pakket han ned uniformen og flyttet hjem til sin mor i South-Carolina (farens skjebne vet jeg ingenting om). Noe senere flyttet han tilbake til Mobile, Alabama.

Nå hadde Marty utviklet en egen stil som artist, og hadde selvfølgelig for lengst byttet ut trompeten med gitar. Etter en rekke spillejobber på nattklubber i området følte Marty seg klar for større oppgaver. Han forteller det slik selv; "I had worked three months on the other side of the record, the one called "Whisper Your Love"... that's the good song". Videre forteller han at han ikke hadde tenkt på en b-side til singelen da han hadde entret the Gulf Coast Studio og han skrev «Love Me» på 10 minutter, der og da!

Noen i studioet snakket om at rocken hadde mistet mye av gnisten i den senere tiden, selv Kongen hadde begynt a bli soft, og så var de vel enige da, om å putte noe av villskapen tilbake i rocken. Om de klarte det! Martys manager på denne tiden var Johnny Blackburn og det skal ha vært disse to som styrte innspillingene. En session som, fortsatt ifølge Marty, skal ha vært helt vill; "I was runnin' around clapping my hands, screamin', let's go... The drummer lost one of his drum sticks. The piano player screamed and stood up and knocked his stool over. The guitar player's glasses were hangin' sideways over his eyes, he looked like he was hypnotised!".

Hvor mye av dette som er sant er det umulig å si noe om i dag, men når du hører skiva, da tror du alt sammen, og mer til! Selv det at de med vitende og vilje prøvde å unngå et kommersielt sound, og at Marty skrek så høyt under de to innspillingene at ting løsnet fra veggene!

Musikeme i studioet sommeren 1958 skal ha vært H.H. Brooks på trommer, Frank Holmes på gitar, Pete McCord på el-bass og Bill Yates på piano. Det er forøvrig Pete McCord som skrev «Sugar Baby» for Sandy Records-artisten Helen Bozeman. Merkelig nok endte ikke Martys innspillinger opp på dette, lokalt sett, store selskapet, men jeg vet ikke om de prøvde heller.

Med to ferske innspillinger i kofferten begynte runden til diverse plateselskap for å få noen til å gi ut galskapen. Marty følte at manageren gjorde en slett jobb i så måte. Blackburns satt i hvertfall på låtene i over et år uten å få til noe, så i oktober 1959 bestemte Marty seg for å ta tapen i egne hender. Med denne i bagasjen bega han seg på tur, og målet var Hollywood.

Vi stopper litt der. Ingen helt vanlig historie dette. Hvem andre enn det individet som begikk «Love me» ville ha jobbet med de samme gamle låtene over en så lang periode, uten å spille inn nye og kanskje mere tidsriktig låter i mellomtiden? Var han virkelig så overbevist over sin egen genialitet, eller hadde han simpelthen ikke råd til mere studiotid?

Vår mann befinner seg på en Greyhound buss, headin' for the boulevard of broken dreams. I bussen treffer han Candy Bronson, ei som hjelper ham å bli kjent i Hollywood. Kjent i byen altså, ikke i pressen og blandt rockefansen. Som etablert turist går Marty nye runder til plateselskapene og får napp hos Ernie Freemans lille Pattern Records, men brøt imidlertid selv kontrakten da muligheten for en utgivelse på store Dot Records dukket opp. Tilfeldighetene gjorde et møte mellom Marty og Pat the Cat mulig. Marty hadde, via felles bekjente, fått snappet opp hvilken kirke (surprise, surprise!) Pat Boone frekventerte, og tok med demo'en (ikke demonen) dit. Hvordan Marty fikk smisket seg innpå Pat, med det mest illustrerende stykke av djevelens musikk som noen gang er begått, og attpå til i beste kirketid, er uvisst. Men det endte med at Pat lovte å gi ut skiva. Og slik gikk det, til tross for sterk motstand i Dot ledelsen. Ja, hadde det ikke vært for at Pat'ern hadde startet sitt eget publishing company og truet dem med å gi ut skiva selv, så ville Martys «Love Me» forblitt uutgitt, i hvert fall frem til rockabilly revivalens tid.

Noen kontrakt for ytterligere utgivelser på Dot fikk han imdlertid ikke, vår venn Marty Lott, men Boone og dennes manager, Jack Spriger, gav ham en. Avtalen ble underskrevet den 8. oktober 1959 og Marty fikk 150 dollar i forskudd. Det var det første og siste han skulle se av penger for sine innspillinger. Store royalty inntekter var det nok heller aldri snakk om.

Pat Boone og Dot folket ble enige med Marty om å bruke artistnavnet The Phantom, og at han skulle bruke maske på billedcoveret til singelen og også når han opptrådte. Dot ventet med å gi ut skiva til over jul, slik at den ikke skulle drukne i de etablerte stjernenes julerush. Og vær du sikker på at det var en utålmodig Marty Lott som satt hjemme i Mobile og ventet.

Så kom det et brev fra Dot inneholdende flybillett til New York og den 9. januar 1960 kom beskjeden om at plata var utgitt. Marty var over seg av lykke. Før Marty fikk kallenavnet The Phantom hadde han, fortsatt i følge ham selv, blitt titulert The Gulf Coast Fireball og hadde brukt knall røde klær på scenen, og samlet det lange håret i en hestehale. Sært nok i seg selv, dengang.

Marty befant seg nå i New York og iført maske turnerte han med folk som Dorsey Burnette, Jerry Vale, The Skylarks, Jimmy Clanton og Clarence «Frogman» Henry. Hans show skal ha vært rein R&R, med hovedvekt på covers av kjente låter, men fremført vilt nok. Igjen ifølge ham selv, hoppet han ofte ned fra scenen i mindre klubber og opp på gjestenes bord mens han skreik og hylte til bandet; Go, Go, Go!. Andre sære trekk ved hans show var at han slo takten med å fike til sitt eget høyre bein og at han ofte gikk ned på kne, med tårevåte øyne, for å tekkes jentene i salen.

The Phantom opptrådte også endel i radio og TV, til og med på American Bandstand, men var da uten sitt faste band og måtte mime til musikken. Dette likte han like dårlig som idéen med å bære maske og allerede i april, klar over at skiva ikke ville bli noen storselger, kastet Marty masken for godt og forlot storbyen. Desillusjonert over platebransjen og lei av å bli fortalt hvordan alt skulle gjøres, men ikke lei av musikk eller å opptre, bar det tilbake til lokale nattklubber og honky-tonks. Noen virkelig smak av jet-set livet hadde han vel heller aldri fått, så «fallet» ble ikke altfor stort.

Marty påstår at Dot Records la kjepper i hjulene for hans singelutgivelse ved å sende brev til mange radiostasjoner med beskjed om å la være å spille skiva! Om dette skyldes paranoide trekk eller er sant, vites ikke. Faktum er i hvert fall at Dot ikke bare ga ut skiva, men også kostet på bildeomslag, noe som var uvanlig hos Dot på den tiden. Skiva, og særlig med bildecover, er et samlerobjekt idag, og du må nok ut med en (snau) tusenlapp for et pent eksemplar. En annen ting som taler til Dots fordel er at skiva ble solgt til utlandet også. Her i Norge kom den i 1960 på nydelig spraglete vinyl.

Marty var oppsatt på å fortsette og spille og å utvikle seg som sanger, samt å ha det gøy under prosessen. Å leve av musikken var ikke alltid like lett, så for å spe på økonomien tok han seg strøjobber i ny og ne. Men i de første årene etter «Love Me» var han først og fremst musiker. Kan allikevel vanskelig tenke meg at han gjorde låtene fra debut/exit singelen live på denne tiden.

I perioden 1958 til 1963 giftet Marty seg hele tre ganger. Den første kona brød han seg ikke engang med å skille seg fra før han giftet seg på nytt. Følgelig ble han stilt for retten, anklaget for bigami og var nære på å bli fengslet for dette. Hans tredje kone døde i 1965. Det var nok et selvmord, men slik Marty sier det selv høres det ganske så bissart ut: "Now I don't know for sure if she killed herself or not. I just know that she looked mighty dead when I picked her up off the floor"!

Året etter ble han, som nevnt innledningsvis, stygt skadet i en bilulykke. Det var i Partanburg, South Carolina. En bil full av (visstnok bare lettere berusede) menn kjører utfor et stup og dørene slås av, med den følge at fem av karene blir kastet ut og bare blir mindre skadet, mens sistemann kjører turen helt frem til det store smellet. Marty blir sittende fastklemt i bilvraket, overlever, men blir lammet fra halsen og ned.

Marty var lenge bitter over skjebnen, men om det var dette som førte han inn i en periode med tungt narkotikamisbruk vet jeg ikke. Et av resultatene av dette var i alle fall at han fikk enda flere problemer med loven.

Midt på 1970-tallet ble Marty frelst (kanskje hadde han solgt sjelen sin til Pat Boone?), men lyttet fortsatt mye på musikk, og da særlig countrymusikk. Ingen tvil om mannens musikkinteresse, men jeg lurer på om han egentlig har skjønt hva han har gjort. Jeg tviler faktisk på det. Han har gitt verden 1 minutt og 31 sekunder med total rock’n’roll-galskap, festet til vinyl, og horder av rockefans har vist at de aldri vil kunne forholde seg likegyldige til «Love Me». Selv klager Marty idag over at lyden på skiva er elendig.

Baksiden, «Whisper Your Love», er også en flott låt, selv om jeg har latt den komme i skyggen av A-siden i denne storyen. Og synes du dette er å gi urimelig mye spalteplass til en no-hit wonder, da har du tydeligvis ikke fulgt mitt råd om å skaffe deg skiva før du leste dette.

‘Allright now', var ordene Marty Lott åpnet sine show med, jeg avslutter med å hviske et brutalt Love you!!