Lobos Negros: Las Viejas Cintas Del Sóntano + Instrumentales
Rated X
The Cramps, Link Wray og Johnny Burnette har satt sine spor også i Spania. Trioen Lobos Negros er hjerne- og hjertebarnet til gitarist, sanger og låtskriver Luis Martìn Gil og bandet har gitt ut åtte skiver. På coverne er Javier Mateos og Pedro Torres oppført som henholdsvis trommeslager og bassist, mens det nok er flere enn disse to som spiller bass og trommer, bl.a. får de hjelp av maskiner på et par kutt. Lobos Negros spiller over hele den vestlige verden og har opptrådt mye i England og i Las Vegas og bl.a. vært oppvarmere for Brian Setzer. Ikke noe førstereisgutter altså.
Jeg har valgt å skrive en felles anmeldelse av disse to skivene. Stemningsmessig, lydmessig og musikalsk kunne det like gjerne vært et dobbeltalbum. Instrumentales er, som tittelen antyder, et instrumentalalbum.
Det synges på spansk og vi får ugjennkjennelige og personlige versjoner av klassikere som Bob Dylans Highway 61 Revisited, Stray Cats Umbangi Stomp, som høres ut som The Clash i deres mest reggeatunge periode på Sandinista, The Ventures Dick Tracy, Johnny Burnettes Lonesome Train og Violent Femmes Blister In The Sun. Så personlige versjoner at hvis du ikke visste det, ville du ikke kjenne dem igjen.
Et par virkelige garageperler har Luis Martìn Gil kommet opp med: Ven a Mi og Saturno Es Aburrido er rått og primitivt og er blitt favoritter i heimen. Bandet spiller spøkelseaktig og frenetisk. Samme versjonen av instrumentalen Dick Tracy er brent inn på begge cdne og uvanlig (i denne type musikk) er den moderne elektronikken som dukker opp et par steder, eksempelvis kompet på Encuentro Con La Patrulla Costera som imidlertid blir tværet vel langt.
Johnny Burnette stuket Johnny Burnette RockaBilly Stomp, som drar igang Instrumentales, har artige rytmeskift og er bare en av mange bra originaler. Spansk og autentisk. Fornøyelige Borrachos En La Carretera (Drunks On The Road) komplett med biler som ikke starter, sirener, hylende bremser og krasjing og den geniale melodilinja i Tijuana.
På noen låter får vi overfuzza garagerytmegitar og en knivskarp Hank Marvin gitar på toppen, noe som skaper et lydbilde Lobos Negros er alene om, mens andre steder er det full fuzz over alt og andre steder igjen er alt rent og klart. Lobos Negros er et variert band som allikevel er stilsikkert.
Det utkrystalliserer seg mange snertne melodier etter flere lyttinger og noe spøkelseaktig og spansk svever over en del av materiale.
Dag Bøgeberg