Mark Kelf & The Rockin’ Guitar of Richard Howard: "Ballad Of The Cleaver Boys" Vampirette * * * * "Why do a song that’s been done over and over again, no one hardly ever does a cover better than the original", stod det å lese i et presseskriv jeg fikk fra Mark Kelf i 2002. Vi skriver 2007 og det er tydeligvis blitt på tide å hylle inspirasjonskildene. Til nå har det kun vært originallåter å høre fra disse rockabillykameratene fra Norfolk i England. På dette albumet finnes 13 låter og kun fem er originaler som alle sklir flott inn mellom klassikere som ”Don’t Mean Maybe Baby” (T Wayne), ”Race With The Devil” (Davis, Vincent) og ”All Dressed Up” (J Rhodes), alle framført i sedvanlig autentisk rockabillystil slik vi er blitt vant til fra Mark Kelf og gitarkompis Richard Howard. Trommene dunkes som vanlig av forskjellige gjester. Det er faktisk helt greit å høre nok en versjon av disse låtene selv om ”Maybellene” (Berry) kanskje er ei litt for tøff låt for Mark Kelf. Jeg liker Mark Kelf, han er en ujålete kar uten de store ambisjonene, men som likevel tar musikken dønn på alvor. Han vet til fingerspissene hvordan topp autentisk rockabilly skal låte og hvordan den skal framføres. Dag Bøgeberg

Tilbake til anmeldelser 2007

Mark Kelf & The Valley Boys: "The Best Of" Smokehouse Classic/NBT Records * * * * Musikken på denne cd’n er midt i blinken for alle som digger rockabilly. Dette er slik rockabilly i utgangspunktet var ment å være. Autentisk, 50’s staila rock’n’roll som ville gjort Johnny Burnette og Elvis Presley stolte. En enkel og nøyaktig lyd med bra vokal og mange flotte gitarfigurer og det svinger godt. Mark Kelf & The Valley Boys kommer fra Norfolk i England og er i utgangspunktet kompisene Mark Kelf, vokal, og Richard "Bottle" Howard, gitar, og de eneste som har vært med fra starten i 1988. Trommer og bass trakteres av forskjellige gjester. To fulltidsalbum har det blitt og denne utgivelsen inneholder store deler av begge pluss en del ikke tidligere utgitte spor, og Mark Kelf nekter å spille annet enn originalstoff. En ekstra runde i et mastringstudio hadde gjort seg, for det er forskjellig lyd nesten fra låt til låt her. Blir litt plagsomt når det er hele 25 spor, men det kan ikke skjule at vi hele tiden snakker om bra framført, superautentisk og ganske vill boppin’ rockabilly. Dag Bøgeberg

Mark Kelf & the Valley Boys: Hot Rod Honey Vampirella Music Fra Norfolk (området hvor Hemsbyfestivalen går av stabelen hvert halvår) i England kommer Mark Kelf & the Valley Boys. Et løst sammensatt rockabillyband med Mark Kelf, slapbass og sang og Richard «Bottle» Howard, el-gitar som den harde kjernen. Bandet har eksistert siden 1988 og før det var Mark frontmann i rockabillybandet Fireball XL5 som gav ut en single og en LP på Northwood Records. Hot Rod Honey er Mark Kelf & the Valley Boys andre fulltidsalbum og med på innspillingen er Mark Thorne på rytmegitar mens trommene dunkes av forskjellige gjester. Mark Kelf nekter å spille coverlåter. Why do a song that’s been done over and over again, no one hardly ever does a cover better than the original, mener Mark og klemmer i veg med Hot Rockin’, den første av skivas 15 egenskrevne låter. Vi får hard rockabilly med energisk gitarspilling og fin melodi med markert bryting mellom vers/refreng. De to første låtene er litt skurrete i lyden og det høres overstyrt ut, noe som selvsagt irriterer, men det klarer ikke å skjule at vi har å gjøre med en bra låtskriver. Mark Kelf lager tradisjonell rockabilly og fyren digger selvsagt Elvis Sun-innspillinger, The Johnny Burnette Trio, Hank Williams og Hardrock Gunter fra gamledager og Jack Baymore & the Bandits og Don Cavalli & His Two Timers for å nevne to, av nyere dato. Det gjenspeiler seg selvsagt i musikken, men herr Kelf klarer å komme opp med mange nye vrier. F.eks. fuzzgitaren som går hele vegen i den koselig og kule rock’n’roll-a-billy låta Lilly’s Learned To Bop, eller det svingete kompet på bluesete Alligator Mama med den fine melodien som dobles unisont av en rå gitar som munner ut i en av platas mange bra gitarsoloer. Svært dansbart er mellomspillet på raske og rockete Just Misunderstood med stilig gitarriff og Carl Perkins-inspirert rockabilly om de store heltene fra Memphis får vi på Union Avenue som rytmisk ligner på Arthur Crudups That’s All Right. Hot Rod Honey er ei bra skive med varierte arrangementer bakt inn i de tradisjonelle rockabillylåtene. Dag Bøgeberg

Tilbake