Av Hans Berger

Honey B & the T-Bones er en finsk skramletrio som har holdt det gående i 20 år. I de fleste av disse åra har bandet spilt hardtslående rhythm’n blues/rock’n’roll, og var litt av en liveopplevelse i siste halvdel av 80-åra. Endel har sikkert sett dem på en eller annen rockeklubb, da Honey B var på flere småturneer i Norge på den tiden. Frontfigur, vokalist og bassist er Aija Puurtinen - aka Honey B. Siden da har de utviklet seg, blitt digitale, kaller seg nå HBTB og har fått nye og unge fans. Vi har intervjuet gitaristen Esa Kuloniemi - aka T-Bone Ed.

- Vi, Aija og jeg kommer fra Øst- Finland, fra en landsdel som heter Savo. Jeg er fra Mikkeli by og Aija fra en kommune som heter Juva, 30 km nord for Mikkeli. Virkelig red-neck-områder, begge to. Toni, vår nåværende trommeslager kommer fra vestkysten, fra Karleby. Vår første trommis, Ismo, er fra Juva han og, ettersom han er broren til Aija.

Hvem eller hva inspirerte dere til å begynne å spille?
- Jeg snakker for min egen del nå. Jeg ble, som andre på min alder, inspirert av den britiske bluesbølgen på 60-tallet. Fleetwood Mac, Jimi Hendrix og John Mayall med Eric Clapton. Det var rundt –67. Nærmere 1970 ble jeg involvert i svart blues gjennom Finlands Bluesforenings grunnleggende arbeid.

Hvordan fikk du tak i platene du ville ha?
- På den tiden var det ikke lett å få tak i «ordentlige» bluesplater der jeg bodde. Du hadde «gjennomsnittsplater» med B.B. King og John Lee Hooker i hyllene, men for folk som Muddy Waters og Robert Johnson måtte du gjøre spesialbestillinger. Så jeg var en fast postordrekunde og bestilte sakene fra Helsinki og Sverige. Jeg var en stor fan av Elmore James, og all Mississippi-delta blues hadde stor innflytelse på meg. Folk som Charley Patton, Son House, Skip James, Bukka White, Tommy Johnson, Howlin’ Wolf, etc.

Jeg har hørt at rock’n’roll og beslekta musikk stod mye sterkere i Finland enn punken da den kom. Stemmer det?
- Jeg tror det var likt. Det var et sterkt rock’n’roll miljø i Finland samtidig som punken kom. Det var slåsskamper og greier, men ingen vant. Det er fortsatt mange bra finske rock’n’roll-band, med grupper som Barnshakers, Rockin’ 8 Balls og Red Hot som er av verdensklasse og er vel anerkjent internasjonalt. Laika and the Cosmonauts er også et førsteklasses surf band som har høstet anerkjennelse i utlandet, og i tillegg blomstrer garasjerocken: Flaming Sideburns, Cosmo Jones Beat Machine, etc.

Hvordan var miljøet i Finland da du startet i band?
- Vel, det var ikke så vanskelig å «kamuflere» bluesen innenfor ditt rock’n’roll-sett, slik jeg gjorde i de første banda på 70-tallet. Men med Honey B & T-Bones var vårt mål å spre budskapet til virkelig blues i Finland. I løpet av de første 80-åra blues svært u-coolt å spille, men vi brød oss ikke om det.

Vi flyttet til Helsinki i –82, hele bandet. Aija bodde allerede her, ettersom hun studerte ved Sibelius-akademiet. Jeg og Ismo fulgte henne høsten samme år, og vi bodde alle tre i en liten leilighet, 32 m2 eller noe sånt. Vi øvde til og med der fordi vi ikke hadde noe øvelokale til å begynne med.

Vi begynte med spillejobber i forskjellige klubber i Helsinki. Omtrent det samme skjer på de stedene i dag. Tavastia, først og fremst, men også steder som Alibi, Vanha, Botta, Natsa osv. Og så spilte vi på puber, og ganske snart var hele Finland vårt spillested. Vi var etterspurt.

Det virkelige gjennombruddet kom i 1984, etter opptredenen på Puistoblues-festivalen. Vår uortodokse opptreden, Aijas øvelser mens hun spilte bass uten ett feilslag og vårt glam/punkutseende og generelle holdning var noe nytt og annerledes i bluesmiljøene, og frisket opp bildet av bluesen i rockemiljøene.

Honey B & T-Bones

Dere var på mange turneer på 80-tallet. I hvilket land har dere hatt størst suksess - utenom Finland?
- Ja, vi turnerte virkelig mye. Toppen var i 1987, tror jeg. Vi spilte 287 kvelder det året. Snart spredte vi oss til Sverige, men var aldri på noen ordentlig turne der. Det var bare et sted å reise gjennom for oss. Kanskje vi spilte en eller to jobber på vei til Norge eller Danmark, vi fikk en veldig god mottagelse i de landene på slutten av 80-tallet, og i Island også. Vi var virkelig glad i Norge, scenen og publikummet der var virkelig fantastisk i bluessammenheng. Så kom tilbakegangen. Den traff Norge først og ingen gikk ut lenger. Folk ble sittende hjemme, se på TV og drikke hjemmebrygg. Samtidig fikk vi en avtale om innspilling med det Tysk/Danske plateselskapet Sundance, med avdelinger og studioer i København og Bremen. De drev også med booking, og gjennom dem begynte vi å turnere fast i Danmark, Tyskland, Sveits, Østerrike, Holland og Belgia. Jeg tror vi hadde størst oppslutning i Tyskland. Vi gjorde også tre turneer i Canada.

Vi har mange gode minner fra Norge og steder som Stavanger, Bergen og Trondheim. Vi har snakket mye om en klubb i Oslo, Sardines. Jeg tror den klubben var et spesielt fenomen. En av de beste konsertene jeg har vært på var der. Vi hadde en dag fri og Jan Garbarek opptrådte sammen med Eberhard Weber og Nana Vasconcelos. Det sitter i minnet som en helt spesiell musikkopplevelse.

En virkelig godbit er Maantiekiitäjät (landeveisrøvere) live-albumet sammen med chicago/texas-bluesmannen Gary Primich. Har dere stadig kontakt med ham?
- Ja, vi er fortsatt gode kompiser med Gary Primich. Vi holder kontakt via mail for det meste, og hver gang Gary besøker Helsinki møtes vi hvis vi er i byen. Jeg liker Primich, han er en stor munnspiller og en av de morsomste fyrer i verden. I det siste har han jobbet med Wentus Blues band her. De unge folka har utholdenhet nok til å være konstant på turne, som vi (takk og lov) ikke har lenger.

Dere har forandret dere veldig på de to siste albumene. Er det noen bestemte grunner til forandringen, eller er det en naturlig utvikling som har skjedd over tid?
- Vi begynte å forandre oss, litt etter litt, etter at Ismo hadde fått nok av «one-night-stands» i 1993, solgt turnebilen, trommene og leiligheten og flyttet til USA med familien. Aija og jeg tenkte: det må da være noe mer i musikken enn konstant reising med dette sirkuset. Jeg tror vendepunktet var Supernatural-albumet som kom i 1995. Jari «Keppa» Kettunen (nå i Wigwam) erstattet Ismo på trommer og vi begynte å få identitet som musikk-makere.

Det var en naturlig vekst tror jeg, spesielt for Aija som virkelig blomstret som komponist og som nå er vår viktigste låtskriver og musikalske veiviser i HBTBfamilien. Det nye HBTB har også ført til en total endring av publikummet vårt. De er yngre nå. Det spiller ingen rolle ettersom de fleste av våre tidligere fans aldri går ut lengre uansett. De har familier og andre aktiviteter. Generasjonene har endra seg.

Vi hadde noen 20-års jubileumskonserter i løpet av våren og sommeren i år. Ismo satt ved trommene etter et avbrekk på 10 år. Vi gjorde noen spesielle revival-show, ett på Puistobluesfestivalens hovedkonsert i juli. Jeg tror det gikk ganske bra, men vi vil egentlig ikke gjøre mer av det gamle stoffet enn det. Vi må se framover.

Hva inspirerer dere i dag?
- Inspirasjonen kommer fra så mange kilder. Jeg tror jeg og Aija får masse inspirasjon av moderne teknologi som sampling og looping…, indiansk kultur og yoga… og andre prosjekter vi gjør. Spesielt Aija er ettertraktet som komponist. Hun har laget filmmusikk, musikk til tv-serier, teaterstykker og for kor. Hun har også gjort gjesteopptredener med mange interessante grupper fra frijazz til storband. Jeg er fortsatt en stor blueselsker, men er så heldig at jeg slipper å spille det hele tiden selv. Jeg har mitt eget bluesradioshow hver uke på YLE. Kanalen heter Radiomafia. Det er det 12. året jeg holder på med programmet, jeg har vært blues DJ i YLE i 16 år nå.

Dette fôrer meg. Det er vidunderlig å nyte andre menneskers kunst. Nå og da er jeg med på andre prosjekter. Jeg var med i the Hypnomen i fem år, et instrumentalband som var en slags «Booker T. Meets Black Sabbath»-surf trio.

Det er så mye glede i musikk og livet.