Av Bruce Bostick fra People’s Weekly World
Oversatt og bearbeidet for ROCK av Hans Berger


Jeg har alltid likt den bluegrass/roots-baserte musikken til Dixie Chicks, men etter det siste, organiserte forsøket på å boikotte dem, følte jeg det nesten som en plikt å skaffe billetter og se showet deres. De er nå på en landsdekkende turné, kalt The Top of the World Tour, hvor de besøker 15 byer i USA i løpet av sommeren.

Dixie Chicks.

Da de kom til Cleveland, ble alle billettene solgt på svært kort tid. Dette var overraskende for en gruppe som de etablerte mediene har vært travelt opptatt med å fortelle at de hadde dalende popularitet, om fans som forlot dem og om synkende platesalg. Alt dette skjedde angivelig fordi Natalie Maines, vokalist i gruppa, hadde fortalt et Londonpublikum at de skammet seg over å være fra Texas!

Det var kanskje den mest intense konserten jeg har vært på, og det iberegnet 60-åra. Publikum var et vanlig countrypublikum, med cowboystøvler og hatter, arbeidsskjorter og baseballcaps, men der tok også det «vanlige» slutt. Da trioen begynte å spille, var applausen praktisk talt øredøvende. Publikum reiste seg og sto til siste sang var spilt. Ulikt så mye av den ferdigpakkede massen av «countrymusikk» som det etablerte Nashville har fôret publikum med, fikk vi vakre originalskrevne ballader som antikrigssangen Travelling Soldier og slamrende rootsmusikk som Long Time Gone.

Kveldens høydepunkt kom da Natalie snakket til publikum om «hendelsen for noen måneder siden», som førte til stort bifall. Hun snakket om nødvendigheten av å reise seg og stå for det som er rett og å ha integritet. Mer bifall, høyere. Så slo de over i en sang om å stå fram for rettferdighet. Mens de spilte ble det vist film på en svær skjerm som viste borgerrettighetsmarsjer, Malcolm X og Martin Luther King, streikevakter, marsjerende suffragetter og fra en streik med banneret «Sensur er uamerikansk!» Applausen var øredøvende.

Det føltes som om man hadde ventet hele livet på denne konserten. Mens ørene nesten sprakk på grunn av bifall og applaus, veltet følelsene opp i en. Å se rundt på forsamlingen som klappet, lo og ropte, førte tankene tilbake til dem jeg vokste opp med, da vi hørte på country i små forsamlingslokaler på bygdene ved grensen mellom Indiana og Ohio. Bevisene på den etablerte pressas beskrivelser av «sinte fans» var ikke å se, men det hindret ikke den lokale TVstasjonen i å lage noen. Lokal-TV rapporterte om bu-rop da de spilte protest-videoen. Dette var mens publikum applauderte som mest, noen til og med rørt til tårer.

De er så avgjort noen løgnere, disse leiesvennene av det etablerte. Det er unektelig til å forstå ut fra deres ståsted. Disse tre kvinnene er det verste marerittet det etablerte Nashville, Bush og hans gamle venner har sett til nå. Tre svært sterke, progressive, intelligente og sexy kvinner fra sør, med massiv tilslutning blant landbruksarbeidere, folk som Bush & Co hevder er deres grunnlag.

Helt fra begynnelsen kom de i konflikt med Nashvilleetablissementet. Da de ble fortalt at de burde tilpasse musikken til Nashvilles samlebåndspreg, uttalte de «Siste gang vi så etter var banjo og fele countryinstrumenter ». The Dixie Chicks, langt fra å være en vanlig, pen jentegruppe, slåss fra begynnelsen av for sin rett til å spille musikken fra stedet de kommer fra, Vest-Texas. Den grundig publiserte kampen de hadde med Sony, plateselskapet, var om kulturell integritet vel så mye som royalties.

Det er den virkelige rootsmusikken som det etablerte Nashville har jobbet for å dekke over og gjøre glattere. Banjo og fele var faktisk de første, tradisjonelt amerikanske instrumentene. Banjoen, som har afrikansk opprinnelse, ble brakt hit av slaver, og fela kom med skotsk-irske immigranter. Nashville-etablissementet, som jobber sammen med høyrekreftenes medier, har jobbet overtid for å stjele disse tradisjonene og levere en utvannet blanding til publikum som de kaller «country».

I Long Time Gone synger de: «We listen to the radio to hear what’s cookin’/But the music ain’t got no soul/Now they sound tired but they don’t sound Haggard/They got the money but they don’t have Cash/They got junior but hey don’t have Hank/I think…I think…I think…the rest is/ Longtime gone.»

De har ikke unngått stridigheter i løpet av karrieren. Konservative og høyre-kristelige grupper bannlyste den forrige CDen på grunn av sangen Earl, som handler om noen venninner som må redde en forslått kjæreste til en ektefelle som misbruker henne ved å drepe ham. «Earl’s gotta die», sang de. De gav ikke opp da eller ved noen annen kamp i karrieren, og de vil ikke gi opp nå.

Det som gjør disse tre sterke kvinnene så farlige for Bush og makthaverne, er at de ikke står alene. Mens de synger ut, er det også andre som motarbeider høyre-etablissementet i Nashville. Willie Nelson, også fra Texas, var i mange år leder av bevegelsen til støtte for familiegårdsbruk. Han annonserte nylig at han vil gjøre en serie konserter til støtte for representant Dennis Kucinich (progressiv demokrat fra Ohio) som presidentkandidat.

Travis Tritt har hatt den vakre pro-arbeider hit’en God Save the Working Man. Steve Earle og flere andre arbeider med støtte til flere progressive saker. Dessuten er de langt fra å miste støtten fra sine fans. Ferske rapporter har slått fast at platesalget er økende, og hele turneen deres er utsolgt.