Bullseye - The Highway
Victory Records
Bullseye kommer "stort sett" fra Romerike og teller syv mann og en kvinne. Wenche Lundemo heter hun og er vokalist og frontfigur. Dama har flere følelsesmessige gir å spille på, fra vár og følsom på de sakte låtene til tøff og sexy på for eksempel den iherdige truckershuffel-låta Move It On Home - Take Me Home Baby - og den fengende Dear CMT der det handler om drømmen om å komme til Nashville og bli ofte vist på CMT (country music television) og å bli like berømt og sexy som Shania Twain.
Tittelkuttet, med sin fine mollstemte melodi, fikk meg til å tenke på Balladen om Morgan Kane. Velpolert, mykt og klart smører det øreganger og sinn. Litt for velpolert faktisk. Savnet av feitere produksjon og røffere lyd melder seg etter noen gjennomhøringer og med tanke på kvaliteten på studioet, Rainbow Studio i Oslo, og merittlista til det anerkjente laget i kontrollrommet, Arve Sigvaldsen og Jan Erik Kongshaug, er det egentlig merkelig at det ikke er smørt litt tjukkere på. Shania Twain nevnes som sagt og lydmessig er det en del å hente. (Jada, jeg vet at Shania Twain opererer under helt andre budsjetter, men likevel?)
Musikalsk er det bedre. Albumet er variert med fin blanding av sakte, halvfort og ganske fort. Fuzzete gitar og rockete piano på Me&his Mercedes og kul countryfele på den spretne countryrocker'n Fiddlin' Fool. Denne er det nok sannsynligvis enda mer sprut i live for lyden er pinglete.
Bullseye skilter med gode instrumentalister og særlig Ulf Aas, dobro, steel og lap steel, og Joachim Svendsen, gitar, imponerer. Gitarsoloen på Dear CMT er fryktelig bra og samspillet dem imellom på Opposites Attract er effektivt arrangert og sitter som bare det.
The Highway er musikalsk ei bra skive med varierte og, for det meste, bra låter, men både Bullseye og vi hadde fortjent tøffere lyd.
Dag Bøgeberg