Ja, for dere som nå tror dere skal lese en tørr, objektiv omtale av verdens beste rockabillyband i huet mitt akkurat nå, må jeg bare beklage å si at du er nødt å være født med hue i fatle, bak en kommode eller i sanda om det i det hele tatt skal være mulig når vi snakker om et av de aller beste tidlig 80-talls rockabillybandene, som The Blue Cats fortsatt er.

Først på scenen var imidlertid den eminente trioen Hard Rollin’ Daddies med Wild Bunch-arrangør Frank Reiten på godkjent kontrabassing, Built For Speed og ex- og snart Teencats igjen, Anders Westhagen på vokal og gitar og ex Daltons, nå Vidar Busks Bubble Of Trouble-bassisten Ole Evensen, her på trommer. Jeg så ikke alt fra start, men det var fram på hugget med en god dose coverlåter man ikke alltid forventer å høre, som for eksempel Cliff Richards "Nine Times Out Of Ten". Jeg røra mest i kulissene, hilste på folk og har derfor ikke mer fornuftig å melde om Hard Rollin’ Daddies.

For min del ga neo-billy bandene som kom tidlig på 80-tallet livet mening og ga 50-talls varianten en forfriskende og nødvendig ny vri. Det er helt konge kult at de bandene fortsatt holder så høy standard, både på skive og live, som The Blue Cats viste i Moss lørdag.

The Blue Cats’ likesinnede fra det tidlige 80-tall som vi kunne kalle neo-billy på grensen til psychobilly, var Restless, Polecats, Sharks, Ricochets, Rockats, Dave Phillips & The Hot Rod Gang, Colbert Hamilton & The Hellrazors, Shakin’ Pyramids, Stray Cats, og ikke minst bør første skiva til Meteors "In Heaven" inn i dette selskapet også, selv om det er her det dras enda litt videre og psychobillysjangeren er et faktum.

De fleste av disse hadde nemlig stort sett bare eget materiale på settlista og ikke planking av 50-talls låter slik altfor mange av 70-talls rock’n’roll-a-billy-bandene hadde. Selvsagt skal vi ikke beskylde pionerene vi i dag nærmest kan kalle ted-band (Teddy Boy Rock’n’Roll), altså Crazy Cavan, Flying Saucers, Matchbox, Whirlwind, for ikke å ha hatt betydning, og som også hadde mye knallbra eget materiale i siste halvdel av 70-tallet. Whirlwind, ikke minst, hadde mye av det knalle gitar-ekkobildet Blue Cats hadde og har, men noe skjedde med rockabilly-musikken da utrykket neo-billy ble satt inn, et slags generasjonskifte med mer adrenalin og aggresivitet med et spesielt fokus på kontrabassens egenskaper med tyngre og mer aktiv bruk. En slags massesuggerende rytmisk hissigpropp man spesielt hører på "Fight Back"-skiva til Blue Cats, "Boogie Disease"-skiva til Deltas og "Why Don’t You Just Rock"-skiva til Restless.

Dessuten var gitarlyden for det meste helt ren, uten fuzz, men deilig pøsa på med godlyd av reverb og ekko. Oftest var det ikke Gretsch-gitar lyden til Stray Cats som gjaldt, men i Blue Cats’ tilfelle, deilig Fender-lyd med piskende trommer og gjerne ville, raske arrangementer, med den nevnte massesuggerende rytmen av herlig tung kontrabass som punka det til på rett måte. Ja, så langt gikk det at Teencats brukte el-bass og fornektet at kontrabass hadde noe med rock’n’roll og rockabilly å gjøre.

Bill Haley & The Comets var jo en av de beste på å få kontrabassen fram på 50-tallet og som neo-billy bandene fant ut måtte tilbake i front etter el-bassens inntog sent på 50-tallet.

Da Blue Cats kom med "Fight Back"-skiva i 1981 hadde de hatt Dave Phillips fra Hot Rod Gang på vokal i flere år og mer saksofon-befengt, men snerten swing-rockabilly som de viste på debutskiva "Blue Cats" tidlig i 1981. Før det hadde brødrene Carlo på lead-gitar og Stef Edwards startet det hele som South Rebels i 1977, hvor andre vokalister var inne og navn som Little Tony & The Tennesse Rebels og deretter Bluecat Trio var greia med betydelig flere kjente rockabilly-standarder på settlista. Men allerede da med lovende egne låter i flotte Gene Vincent-inspirerte vendinger. Det er dette man hører på de to "Early Days"-volumene, som man bl.a. finner på Spotify, og som man ikke må la seg lure av og blande med da Blue Cats fikk Clint Bradley på vokal, og ikke minst som låtskriver, da "Fight Back"-skiva var med og bidro til vendepunktet, der rockabilly tok et steg videre, til store protester fra tradisjonalistene.

Forskjellige kontrabassister har de imidlertid hatt hele veien. Selv på sideprosjektene G-Men og Beltane Fire, hvorav førstnevnte ikke ga ut stort, men liknet på Blue Cats, mens Beltane Fire var mer pompøs vikinge-rock ikke alle Blue Cats-fans skjønner så mye av, annet enn at Mr. Clint Bradley i front er en særdels kreativ fyr som har hatt sine behov for å sprenge noen grenser. De siste årene har Blue Cats definitvt hatt en ny vår hvor de ikke minst i psychobilly-sammenheng er blitt invitert til å spille på de viktigste festivalene, men nå med Mr Kontrabass himself i England, Steve Whitehouse som begynte sin karriere i The Sharks tidlig på 80-tallet.

Dette hørte vi til gangs på konserten lørdag. Steve Whitehouse slappet ut tungt og groovy raskt rytme-maskineri og så ut til å kose seg glugg i hjæl med et kongelig glis om munnen i takt med publikums like ville respons. Det låt akkurat like fett som det gjør på selve gromskiva "The Tunnel" fra 1992. Clints gullrøst har ikke tapt seg en milimeter og Carlo Edwards’ gitarspill låt like klokkende klart og rent med kaskader og rett reverb og tøft ekko.

Det begynte med "Who Stole My Blue Suede Shoes" fra "Fight Back", akkurat som her, og fortsatte inn i den nye EP- og singel "The Norton Spirit" fra sisteskiva. Alle favoritt-låtene mine kom som perler på ei snor, "Wild Night", "Jump Cat Jump", "Live Fast Die Young", "Love Me" fra "Fight Back" og tittelkuttet, men i noe skuffende lavere tempo da denne jo er selve primalskriket mot alle som mente rockabilly var bæsj, som trodde det hadde noe med Grease å gjøre og at rockere var fritt villt på den tiden.

Kremlåtene fra "The Tunnel" skapte bare enda mer ekstase, dans og allsang fra publikum da de lira av seg melodiøs-melankolske "Heavens Gate", psychobilly-råtassen "Man With A Mission", kongehyllesten til Gene Vincents viktige gitarist Cliff Gallup "Galluping Man", film-thrilleren "Car 76" og med enda mer svett publikums-innlevelse på tittelsporet "The Tunnel".

Fjorårets album "Best Dawn Yet" ligger godt i dette kjølvannet, men den kommer ikke like høyt opp. Barnelåta "Captain Blood" kunne de godt spart seg. Det var den eneste pissepausen jeg kunne finne i konserten.

Publikum ville ikke så lett gi slipp på The Blue Cats. De ble klappa inn igjen fire ganger – tatt i mot på en verdig måte, slik Rockabilly-Konger fra andre land skal når de kommer til landet vårt for første gang.

Die-Hard Blue Cat
Steinar Kallander