|
Molde Blues & Roots Festival
Rica Seilet, Molde - 25. - 26. april 2003 Da er Molde Blues & Roots 2003 på Rica Seilet i Molde historie. Og la meg si det med en gang; når folk synes det er dyrt med 300 kroner for å høre åtte toppartister fra England, USA og Norge mellom klokka 20.30 og 02.00 en lørdagskveld, samtidig som de ikke hadde noen betenkeligheter med å punge ut 290 spenn for Ole Ivars to uker tidligere, da er vi på villspor. Fredag 25.april 2003: Delbert McClinton sørget alene for fullt hus og 1100 mennesker. Moldensere er trege mennesker (undertegnede er unntaket som bekrefter regelen...) som trenger et toppnavn for å la seg lokke ut på konsert, dessverre. Dette kom tydelig fram lørdagen da bare vel 500 var innom for å høre de åtte banda som stilte opp. Det er ikke enkelt å drive festival under slike omstendigheter, så vi får bare håpe at arrangøren finner grunnlag for å prøve videre. Delbert leverte varene, han. I knappe to timer var han sjefen i Moldes nye storstue, Bjørnson-huset. Her fikk vi høre kjente ting som Standing on Shakey Ground og Old Weakness, samt nyere låter som Same Kinda Crazy As Me og den nydelige When Rita Leaves. Delbert viste til fulle at han både kan rocke og "kline". Fra fullt trøkk i Squeeze Me In til superklineren Dreams To Remember og direkte ut i rockeren Why Me. Jubelen stod i taket og moldenserne digget! Det var jo tross alt 11 år siden sist han besøkte byen. Totalt er de syv i bandet, og tre av disse har solo-cd'er ute. Generøst nok fikk de framføre hver sin låt, og Delbert fikk en pust i bakken. Etter to ekstralåter var de fleste godt fornøyd. Wild Cats fra Kleive utenfor Molde har vært oppløst i mange år, men de kom sammen igjen da det begynte å klø i fingrene. De øvde inn live-albumet "LIVE at the Marquee" med NINE BELOW ZERO + 5-6 andre låter, og det holdt i massevis! Enorm spilleglede, humor og mye rock'n'roll ble resultatet som ble presentert fra midnatt fredag. Lørdag 26. april 2003: BUG fra Molde-distriktet og OFF THE WALL fra Gudbrandsdalen stod for den norske blues-delen lørdag. Begge band med gode prestasjoner og to veldig bra gitarister, men OFF THE WALL fenget undertegnede mest. Jeg rakk bare å høre fem låter før jeg hastet videre, men det var boogieblues og rock'n'roll i skjønn forening. Etter en imponerende konsert på Seljord i fjor sommer, hentet arrangøren Anna Fermin's Trigger Gospel direkte fra USA kun for denne ene jobben. Litt synd da at ikke alt ble som planlagt. På Seljord viste bandet seg som et countryband med mye rock'n'roll og twang, mye takket være gitaristen Andon T Davis (tidligere gitarsjef i Riptones). Mye har tydeligvis skjedd siden den gang. Ryktene er mange, men hvertfall kom Anna Fermin til Molde med en norsk gitarist som har bodd i Chicago i 13 år. De rakk å øve i to dager, og det var tydeligvis nok. For gitarspillet var imponerende, forholdene tatt i betraktning. Anna Fermin var først ut lørdag kveld. Arrangøren drøyde så lenge som mulig, men med (litt for) mange artister, måtte hun til pers klokka 21.05. Vi var ca 20 stk ved konsertstart (i salen hvor det var 1100 kvelden i forveien). Men publikum eller ei, dama har en fantastisk stemme og mange nydelige melodier. Nå ble det mest rolige låter denne kvelden, så jeg ble vel litt skuffet i så måte. Men Anna er en kommende stjerne, bombesikkert! Hun får hjelp fra flere kjente artister på sin kommende plate. Midtveis i konserten tok Anna fram et kamera og tok bilder av publikum som hun lovte å legge ut på hjemmesiden sin. Hun var blid og glad, selv om det gikk med tre gitarstrenger under konserten (den første allerede i første låt). James Intveld trenger vel ingen nærmere presentasjon. Fyren ser bra ut, synger som en gud og trakterer de fleste instrumenter med glans. Selv om flere nå hadde gjort unna sine respektive vorspiel, var det fortsatt tynt i salen. For herr Intveld hadde fortjent fullt hus. Jeg har ikke hørt så mye av han før, men jeg ble imponert. Blant høydepunktene må jeg trekke frem en vannvittig rå versjon av "Six days on the road" som rocket vilt! Også avslutningsnummeret var ei rockelåt med trøkk og tæl, hvor han samtidig benyttet sjansen til å presentere bandet sitt. Ekstranummer ble det aldri plass til ettersom Hometown Heroes stod på vent...... Hometown Heroes med Earl Poole Ball skulle ivareta kveldens dose med twangy honky tonk og piano-rock'n'roll. Og slik ble det også. Earl Poole Ball er favorittpianisten til Johnny Cash, og han har spilt med bøttevis av andre artister i Austin, Texas, hvor han er stasjonert. Sammen med norske Hometown Heroes ble dette svært så dansbart for oss "swingere". Etter vel en time overlot Earl vokal-pinnen til bandets frontmann Morten Vestly. I kledelig cowboyhatt og med kassegitar og Dwight-stemme blir denne mannen spennende å følge fremover. På slutten fikk vi også en overraskelse da Dee Lannon dukket opp og sang ei låt. Lita dame, men STOR stemme! Hometown Heroes kommer med cd i august, produsert i Austin og med mange kjente gjesteartister. Her blir det twangy country og rock'n'roll. Vi gleder oss! Nå rakk jeg ikke over alt denne helga, men Cave Catt Sammy, som stilte med to nye gitarister for anledningen, innfridde ikke helt fredag, men hevet seg lørdag. Også Cadillac Kings spilte begge dager. Dette bandet hørte jeg på Romerike i fjor, og de leverer meget bra! De sammenlignes blant annet med Big Town Playboys og King Pleasure, men jeg synes de rocker mer enn begge disse til sammen. Trivelige engelskmenn med humor som også spilte på et lasteplan på torget i Molde lørdag klokka 13.30 i et forsøk på å trekke flere folk lørdagskvelden. Men som sagt; moldensere flest er trege folk! Thomas Øyen |