Av Tom Ekeberg
Rockabilly er en musikkform. I hvert fall trodde jeg at det var det. Greit at det er en stil også, men nå er det rockablly musikk jeg snakker om, og jeg trodde altså at det var en type musikk. En jævlig bra type musikk, men fortsatt bare en type musikk. I det siste har jeg imidlertid begynt å lure på om jeg har tatt feil, og at det er en religion i stedet. Og at rockabillymusikerne er presteskapet som står for ritualene. Det som skiller religion fra de fleste andre ting vi mennesker driver med, er at de religiøse som regel gjør krav på å forvalte den eneste sanne lære, og at det å velge noe annet enn den smale sti, ikke er et spørsmål om personlige valg, men om å være rettferdig eller synder, om å være en av gutta du kan stole på eller en av gutta som bør brennes på bål.
Det som har satt meg på denne tanken, er et par debatter jeg har forsøkt å følge med i på internett. Folk som til vanlig utveksler opplysninger om en felles interesse, har i det siste skjelt hverandre ut etter noter. Den første og hissigste debatten dreide seg om Stray Cats (bildet til venstre), den andre dreide seg om Beatles (bildet under) rockabillyinnspillinger. De som ikke liker Stray Cats mener Brian Setzer er en opportunist som hopper av og på rockabillystilen avhengig av hvor populær den er for tiden, og at han ikke har noe ekte forhold til rockabilly. De som liker Stray Cats er dermed folk som ikke har satt seg inn i all den ekte rockabillyen, de er drittunger som pisser Setzer opp etter ryggen. På samme måte med Beatles. De var aldri et rockabilly band, derfor er det folk som mener de aldri har spilt rockabilly.
Det kunne være fristende å la slike tåpelige krangler dø hen uten å vie dem noen oppmerksomhet, men problemet er at denne typen innstilling gir rockabilly et dårlig rykte, og gjør at mange band ikke får den oppmerksomhet de fortjener. Den gir inntrykk av at de som hører på rockabilly er umodne og at de krangler om sine helter omtrent som skoleunger krangler om hvilken bil som går fortest eller hvilket heavyband som spiller høyest. Og det er bare å innse, det er ikke slike folk du lytter til hvis du trenger et tips om bra musikk.
Det står enhver fritt å mene noe om hvorvidt Stray Cats er et bra band eller ikke. Men å frata dem enhver troverdighet fordi Brian Setzer har gitt ut soloalbum som ikke er rockabilly, er rett og slett tåpelig. Og om man likevel insisterer på å mene at Stray Cats er et kommersielt drittband, er det enda tåpeligere å henge ut de som er uenige, og liker Stray Cats, som spyttslikkere og ikke egentlige rockabillyfans. Og at Beatles aldri var et rockabillyband (selv om de startet som et rocknroll band), forhindrer ikke at de spilte rockabilly da de gjorde Everybodys Trying To Be My Baby. Å hevde noe annet er å gjøre rockabilly til en esoterisk liten kult greie som bare kan gjøres av de rettroende. Det ville også bety at man fornektet all innflytelse rockabilly har hatt på musikk som har kommet etter.
Elvis, Gene Vincent og Johnny Burnette har gjort ting som står fjernt fra rockabilly både i musikkstil og innstilling. Noe av det er dynge dårlig. Det gjør ikke at den rockabillyen de spilte blir noe dårligere. Og selv om en artists troverdighet har mye å si, vil alltid den endelige testen være kvaliteten på den enkelte låta. Hvis en eneste låt fra en heller suspekt artist er bra, er det ingen grunn til ikke å like den. Jfr. John Denvers Thank God Im A Country Boy.
Selvfølgelig innser også jeg at enkelte artister kan være et problem for den musikkstilen de spiller eller påstår seg å spille. I de fleste tilfeller dreier det seg om artister som allerede er kjente, og som prøver seg på noe de alltid har interessert seg for bare fordi det er in. Gary Moores voldtekt av bluesen er et godt eksempel på det. Eller artister får så kraftig kommersielt gjennomslag, som regel på grunn av et velsmurt markedsføringsapparat, at alle andre vil høres ut som dem, og de som ikke vil får ingen oppmerksomhet. Hvem sa Garth Brooks?
Men dette er ting vi stort sett har vært forskånet for innen rockabilly. Vi kan godt diskutere hvilke band som er bra eller dårlige, og hvem som har den rette troverdighet i forhold til stil og forståelse for musikken. Men å henfalle til kvasireligiøse eller barnslig utskjellinger av hverandre, skulle det være liten grunn til.
Det som har satt meg på denne tanken, er et par debatter jeg har forsøkt å følge med i på internett. Folk som til vanlig utveksler opplysninger om en felles interesse, har i det siste skjelt hverandre ut etter noter. Den første og hissigste debatten dreide seg om Stray Cats (bildet til venstre), den andre dreide seg om Beatles (bildet under) rockabillyinnspillinger. De som ikke liker Stray Cats mener Brian Setzer er en opportunist som hopper av og på rockabillystilen avhengig av hvor populær den er for tiden, og at han ikke har noe ekte forhold til rockabilly. De som liker Stray Cats er dermed folk som ikke har satt seg inn i all den ekte rockabillyen, de er drittunger som pisser Setzer opp etter ryggen. På samme måte med Beatles. De var aldri et rockabilly band, derfor er det folk som mener de aldri har spilt rockabilly.
Det kunne være fristende å la slike tåpelige krangler dø hen uten å vie dem noen oppmerksomhet, men problemet er at denne typen innstilling gir rockabilly et dårlig rykte, og gjør at mange band ikke får den oppmerksomhet de fortjener. Den gir inntrykk av at de som hører på rockabilly er umodne og at de krangler om sine helter omtrent som skoleunger krangler om hvilken bil som går fortest eller hvilket heavyband som spiller høyest. Og det er bare å innse, det er ikke slike folk du lytter til hvis du trenger et tips om bra musikk.
Det står enhver fritt å mene noe om hvorvidt Stray Cats er et bra band eller ikke. Men å frata dem enhver troverdighet fordi Brian Setzer har gitt ut soloalbum som ikke er rockabilly, er rett og slett tåpelig. Og om man likevel insisterer på å mene at Stray Cats er et kommersielt drittband, er det enda tåpeligere å henge ut de som er uenige, og liker Stray Cats, som spyttslikkere og ikke egentlige rockabillyfans. Og at Beatles aldri var et rockabillyband (selv om de startet som et rocknroll band), forhindrer ikke at de spilte rockabilly da de gjorde Everybodys Trying To Be My Baby. Å hevde noe annet er å gjøre rockabilly til en esoterisk liten kult greie som bare kan gjøres av de rettroende. Det ville også bety at man fornektet all innflytelse rockabilly har hatt på musikk som har kommet etter.
Elvis, Gene Vincent og Johnny Burnette har gjort ting som står fjernt fra rockabilly både i musikkstil og innstilling. Noe av det er dynge dårlig. Det gjør ikke at den rockabillyen de spilte blir noe dårligere. Og selv om en artists troverdighet har mye å si, vil alltid den endelige testen være kvaliteten på den enkelte låta. Hvis en eneste låt fra en heller suspekt artist er bra, er det ingen grunn til ikke å like den. Jfr. John Denvers Thank God Im A Country Boy.
Selvfølgelig innser også jeg at enkelte artister kan være et problem for den musikkstilen de spiller eller påstår seg å spille. I de fleste tilfeller dreier det seg om artister som allerede er kjente, og som prøver seg på noe de alltid har interessert seg for bare fordi det er in. Gary Moores voldtekt av bluesen er et godt eksempel på det. Eller artister får så kraftig kommersielt gjennomslag, som regel på grunn av et velsmurt markedsføringsapparat, at alle andre vil høres ut som dem, og de som ikke vil får ingen oppmerksomhet. Hvem sa Garth Brooks?
Men dette er ting vi stort sett har vært forskånet for innen rockabilly. Vi kan godt diskutere hvilke band som er bra eller dårlige, og hvem som har den rette troverdighet i forhold til stil og forståelse for musikken. Men å henfalle til kvasireligiøse eller barnslig utskjellinger av hverandre, skulle det være liten grunn til.