TWANG GANG: Erlend Styve (t.v.) og Jan Eirik Gullbrå sprudlet på Wild Bunch. DARREL HIGHMAM: Supergitarist med coverlåter.

Men fest ble det også denne kvelden. Twang Gang er et toppband. Ingen andre norske band blander det tøffeste fra Elvis Presley med det tøffeste fra Dwight Yoakam på denne måten. Utallige konserter har gjort dem dødelig selvsikre og det er på tide dere tar steget ut og blir internasjonale. Trioen byr på seg sjøl og det sprudlende humøret på scena forplanter seg fort ned i salen. Særlig på låter publikum kjenner – og de flotte låtene fra debutalbumet kjenner vi, og de holder seg godt. Twang Gang krydrer settet med kjente coverlåter som ikke spilles av så mange andre og eksempelvis 50s-rockere som "Good Rockin’ Tonight" og "Red Hot" passer perfekt med gruppas egne, og forhåpentligvis vil låtene fra det nye albumet blande seg med favorittlåtene når vi etterhvert lærer dem å kjenne.

I pausen var det mulighet for å beskue Tore Hauges fotoutstilling med rockrelaterte bilder.

Darrel Higham er Englands svar på Eddie Cochran og han har gjestet Wild Bunch en rekke ganger. Higham har gitt ut en drøss plater med plenty av bra originalstoff og det er en gåte at han nesten utelukkende spiller coverlåter av det slaget man har hørt litt for mange ganger. "Treat Me Nice" (Elvis), "Somethin’ Else" (Cochran), "Who Slapped John" (Vincent) er låter vi ikke trenger å høre fra en av sjangerens fineste gitarister som denne gang hadde litt råere lyd i gitaren og dermed et tøffere uttrykk, noe vi likte godt.

Publikum visste å sette pris på Darrel, promillen hadde gjort jobben og stemningen stod bokstavelig talt i taket. Og salen var lite lysten på å gi slipp på det siste bandet noensinne i det som nå er blitt legendariske Wild Bunch Rock’n’Roll Club på Kambo.

Dag Bøgeberg - tekst og foto